Redctio ad absurdum: Naturvitenskap og kristenfundamentalisme Redusert til det absurde.
Uttrrykket Reductio ad absurdum (latin for «reduksjon til det absurde») kan spores tilbake til gresk og stammer fra den Eleutiske skole som ble grunnlagt rundt 400 f.v.t.. Argumentet «reduksjon til det umulige», ble ofte brukt av Aristoteles.
Det er en type logisk argument hvor en påstand som medfører et absurd resultat, fører til en forståelse av at den opprinnelige antagelsen må ha vært gal, siden den førte til dette absurde resultat. Dette er også kjent som bevis ved kontradiksjon.
Denne tankegang ble tatt på alvor gjennom hele antikken og sies å ha hevet standarden på argumentene og argumentasjonen i den greske antikken. Platon forsvarer og argumentere for denne tankegangen i mange av sine verker.
La oss for moro skyld prøve denne logiske formelen på den naturvitenskapen som hevder at verden kun er en slags biologisk maskin og at alt som finnes er den fysiske virkelighet. Samtidig skal vi prøve den på en annen teori, som av naturvitenskapen ansees for å være absurd. Nemlig den at Gud skapte verden på seks dager og at menneskene levde på jorden side om side med dinosaurene. Dette virker kanskje som en søkt teori, men flere av de amerikanske presidentkandidatene fra den republikanske siden mente dette. Så alternativet til Trump var muligens en kristen fundamentalist.
La oss begynne med naturvitenskapen.
Utgangspunkt for denne typen naturvitenskap er at virkeligheten slik den eksisterer er et rent fysisk fenomen.
Resultatet av en slik premiss er at følelser og tanker egentlig ikke eksisterer og kun er et produkt av den fysiske fremtoningen av en kropp og en hjerne. Livet har heller ingen annen mening enn en kortvarig fysisk blaff av bevissthet. Kjærlighet blir en ren fysisk konsekvens og har ingen gyldighet eller eksistens i seg selv. Hele universet er da en rent fysisk forekomst. Men denne forekomsten må da ha oppstått av seg selv. Noe som er umulig siden alt i den fysiske verden i følge vitenskapen må ha en årsak som fører til en virkning.
Vi kan med andre ord slå fast at det logiske begrepet «reductio ad absurdum» kan brukes på den delen av naturvitenskapen som utelukker alt annet enn den fysiske virkelighet som eksisterende. Siden alt som finnes sies å måtte ha en fysisk årsak, så blir selve universets tilblivelse en umulighet og absurditet.
Skapte Gud jorden på 6 dager.
De fleste vitenskapsmenn vil være enig med meg i at tanken om at mennesket og dinosauren levde samtidig på jorden som et resultat av forestillingen om at Gud bokstavelig talt skapte jorden på seks dager, før han tok fri, er ganske absurd . Svært mange åndelige mennesker er her enig med vitenskapens konklusjon om at resultatet av disse premissene fører til «reductio ad absurdum.» De samme premissene ligger til grunn for tanken om menneskeskapte klimaendringer er oppspinn, siden det er Gud som ordner den slags.
Jeg synes det er morsomt å se at den rent fysisk evolusjonsvitenskapen i bunn og grunn fører til et like absurd resultat som kristenfundamentalistisk tankegang. Allikevel er det ene hos de fleste nordmenn betrakter som en selvfølgelig sannhet, mens det andre ansees for å være ren og skjære galskap. La oss derfor like godt skjære de to over en kam og innse at begge påstandene faller dødt til jorden på grunn av at selve startpunktet for tankegangen fører til en forståelse av virkeligheten som er redusert til det absurde.
Hvis jeg med kniven på strupen skulle være nødt til å velge hvilken som er mest absurd av disse to tesene måtte jeg i strid med meg selv og all min innlærte «fornuft» og innsikt måtte erklære at den kristne fundamentalistiske teorien tross alt er mindre absurd enn den vitenskapelige tesen. Siden fundamentet for vitenskapen er bygd på at enhver virkning har en årsak, blir det komplett umulig å se logikken i at den første virkning var helt uten årsak. Ideen om at det finnes en slags superbevissthet som skapte hele universet på seks jordiske dager er også en veldig avansert form for absurd logikk, som overser alle de funnene vitenskapen har gjort opp gjennom årene, men fremstår allikevel mindre usannsynlig enn den vitenskapelige modellen som her er skissert.
Som man beveger seg på denne veien gjennomskuer man stadig flere av de vedtatte sannhetene. Hva er det så som kjennetegner en åndelig søkende bevissthet, som ikke er absurd? Vitenskapen søkte en gang mot en utvidet forståelse, fordi den gjennomskuet de feilaktige konklusjonene og absurde argumentene som tok utgangspunkt i at jorden var universets sentrum og at man ikke kunne forstå noe av verdens egentlige mening og opprinnelse annet en gjennom Guds ord. De første vitenskapsmenn var alle sammen dypt åndelige og åndelige søkere. Det gjelder folk som Darwin, Newton Galilei, Bruno, Einstein o.s.v. Det som kjennetegner en åndelig søker er at man søker en utvidet bevissthet og dypere sannhet. Det fører til at man gjennomskuer de vedtatt normer, sannheter og dogmer og åpner for en utvidet bevissthet og forståelse av Livet. Det som alltid vil skje for åndelige søkere i ytterkanten av den kollektivt tilgjengelige sannhet er at de kommer på kant med vedtatte sannheter. I dag vil en åndelig søker både være på kant med premissene til gamle skriftbaserte religioner og til naturvitenskapelige dogmer og sannheter. Som man beveger seg på denne veien gjennomskuer man stadig flere av de sannhetene som er basert på «reductio ad absurdum».
Jeg sier ikke her noe om hva Sannheten i seg selv egentlig er. Jeg snakker kun om at den åndelige søker stadig vekk vil fjerne stadig mere av spindelvev og mørke som har skjult sannheten med påstander som faller på sin egen urimelighet. Eller som det her er sagt er basert på påstander som kan motbevises gjennom «reductio ad absurdum»: Lykke til på reisen videre med å ekspandere bevisstheten og fjerne spindelvevet som skjuler eksistensens egentlige natur og mening.